EIC Accelerator eller Eurostars: Alene eller med partner?

EIC Accelerator er mest aktuell når en norsk teknologibedrift selv skal føre en innovasjon videre mot markedet. Eurostars er mer aktuell når utviklingsarbeidet krever et reelt samarbeid på tvers av landegrenser. I EICs programbeskrivelse er søkeren normalt én oppstartsbedrift eller SMB; tilskuddsdelen er under 2,5 millioner euro for aktiviteter på TRL 6–8, mens investeringsdelen er på 1–10 millioner euro.

For Eurostars krever Forskningsrådets norske vilkår minst to uavhengige parter fra ulike Eurostars-land og en norsk SMB i prosjekter med norske deltakere; alle norske bedrifter må ha minst 500 000 kroner i total egenkapital ved søknadstidspunktet, og norske SMB-er kan få dekket høyst 50 prosent av godkjente kostnader, innenfor et samlet tak på 6 millioner kroner for den norske prosjektdelen. Samarbeidsbehovet avgjør derfor hvilket spor som er relevant, mens finansieringen avgjør om prosjektet kan gjennomføres.

Beslutningsmatrise for en norsk søker

Hvem utvikler løsningen? Velg EIC-sporet når bedriften eier utviklingsløpet og kan drive det videre som søker. Velg Eurostars-sporet når uavhengige virksomheter i ulike land må utføre hver sin nødvendige del av prosjektet.
Hvor moden er teknologien? EICs tilskudd retter seg mot en løsning som allerede er demonstrert og skal utvikles videre mot markedet. Eurostars finansierer markedsrettet industriell forskning eller eksperimentell utvikling som partnerne gjennomfører sammen.
Hva slags penger trengs? EIC kan gi prosjektstøtte, investering i selskapet eller en kombinasjon etter vilkårene. Eurostars gir støtte til prosjektkostnader gjennom nasjonale finansieringsorganer, med egne regler for deltakerne i hvert land.
Hvem betaler resten? En EIC-søker må finansiere den delen av tilskuddsprosjektet som støtten ikke dekker. I Eurostars må hver partner kunne finansiere sin del, og norske bedrifter må i tillegg oppfylle det nasjonale egenkapitalkravet.
Hva skjer etter utviklingen? EIC passer når selskapet skal ta sin innovasjon videre mot markedslansering og skalering. Eurostars passer når et felles utviklingsresultat kan bli et nytt produkt, en tjeneste eller en prosess som raskt skal ut i markedet etter prosjektet.

Et Eurostars-samarbeid må være en del av utviklingen

En utenlandsk aktør gjør ikke alene et prosjekt egnet for Eurostars. Partnerne skal ha tydelige oppgaver og egen interesse i resultatet: Det kan være komplementær teknisk kompetanse, forskningskapasitet eller utviklingsarbeid som ingen av dem kan utføre like godt alene. Et konsortium der den norske bedriften gjør det vesentlige arbeidet og den andre parten bare leverer en tjeneste, svarer dårlig på programmets krav om reelt samarbeid.

Det skillet påvirker også søknadens innhold. I Eurostars må arbeidsdelingen, budsjettet og interessen for sluttresultatet henge sammen på tvers av virksomhetene. Norske forskningsmiljøer og større bedrifter kan delta, men et norsk prosjekt må også ha en norsk SMB, og prosjektet må ledes av en SMB. En EIC-søker kan bruke underleverandører til avgrensede oppgaver; det endrer ikke at søkerbedriften står for innovasjonen og planen for å bringe den til markedet.

Utviklingsfase handler om arbeidet som gjenstår

TRL er nyttig når bedriften skal beskrive hva teknologien faktisk har vist. For EIC bør det finnes en demonstrert løsning og en troverdig plan for videre modning, markedsforberedelse og skalering. Programmet retter seg mot innovasjoner med potensial til å skape eller endre markeder, der risikoen gjør det vanskelig å skaffe nok privat kapital alene. Et prosjekt som fortsatt først og fremst skal besvare et grunnleggende forskningsspørsmål, treffer svakere på den profilen.

Eurostars kan være mer treffende når det gjenstår vesentlig teknisk utvikling som krever bidrag fra flere virksomheter. Også her må prosjektet ha en kommersiell retning: Målet skal være et nytt produkt, en tjeneste eller en prosess som raskt kan tas til markedet etter prosjektslutt. Det avgjørende er derfor ikke bare hvilket modenhetsnivå bedriften oppgir. Et prosjekt kan ha en fungerende demonstrator og likevel trenge felles eksperimentelt utviklingsarbeid før partnerne kan bruke resultatet kommersielt.

Den forventede veien til markedet viser hvem som bør eie neste fase. Dersom én bedrift skal videreutvikle, finansiere og selge løsningen, passer EICs selskapsrettede modell bedre. Dersom sluttresultatet bygger på arbeid og rettigheter hos flere selvstendige deltakere, må Eurostars-prosjektet vise hvordan samarbeidet fører fram til et anvendelig resultat. Valget følger dermed både teknologiens modenhet og organiseringen av arbeidet som gjenstår.

Tilskudd, investering og egen finansiering

EICs investeringsdel er kapital til selskapet, ikke et større tilskudd til de samme prosjektkostnadene. Ved blandet finansiering kombineres tilskudd med egenkapital eller en tilsvarende investeringsform; rene tilskudds- og investeringsløp finnes også på særskilte vilkår. For en søker som trenger kapital til skalering, er dette en reell mulighet, men også et annet finansieringsvalg enn å få dekket utviklingsutgifter. Selskapet må kunne forklare både prosjektbudsjettet og kapitalbehovet etter utviklingsfasen.

Den tyske nasjonale EIC-veiledningen oppgir en tilskuddssats på 70 prosent og sier at søkeren må skaffe de resterende 30 prosentene fra egne eller andre finansieringskilder, uten å bruke EIC-fondets investering til denne andelen; den beskriver også et normalt krav om 50 prosent medinvestering for investeringsdelen. Et selskap som ønsker blandet finansiering, må derfor skille mellom penger til egenandelen i tilskuddsprosjektet og investorer eller annen kapital til videre vekst. De to behovene løses ikke automatisk av samme tilsagn.

I Eurostars beregnes den norske støtten ut fra godkjente kostnader hos de norske deltakerne. Støtteandelen er et øvre tak, ikke en garanti for at alle kostnader blir dekket opp til grensen. I et tenkt prosjekt med 4 millioner kroner i godkjente kostnader hos en norsk SMB vil en støtteandel på 50 prosent gi høyst 2 millioner kroner i støtte; bedriften må kunne finansiere resten. Egenkapital ved søknadstidspunktet er samtidig et eget kvalifikasjonskrav, ikke et beløp som nødvendigvis dekker prosjektets egenandel.

Utenlandske partnere følger finansieringsreglene i sine land, og støttenivået kan variere mellom dem. Et ellers godt konsortium kan dermed få et finansieringsproblem hvis én partner ikke kan bære sin del av budsjettet. Før bedriften velger Eurostars, bør den avklare både hvem som utfører arbeidet og hvordan hver deltaker betaler for det. For EIC er den tilsvarende prøven om søkerbedriften kan finansiere sin prosjektandel og samtidig begrunne behovet for kapital på veien mot markedet.

Les også: